Et frikonkurransemarked kjennetegnes av

1. Et homogent gode
• Alle varene, som selges av bedriftene, i markedet blir vurdert som identiske.
2. Mange små aktører
• Ingen kjøpere eller selger er store nok i markedet til å påvirker markedsprisen.
3. Ingen etablering eller exit hindringer
4. Perfekt informasjon
• Kjøpere og selgere vet alt relevant informasjon for å kunne gjennomføre en handel.

Alle bedrifter i et frikonkurransemarked er pristakere. Dette betyr at en bedrift kan selge så mye eller lite den vil til den gjeldene markedsprisen. I et slikt tilfelle er etterspørselskurven til bedriften sine produkter perfekt elastisk og kan grafisk vises som i figur a).

Bedriften opplever kun etterspørsel etter sine varer når bedriften sin pris er den samme som markedsprisen. Hvor mye bedriften velger å tilby, avhenger av hvor bedriftens egen tilbudskurve krysser det horisontale etterspørselskurven.

Figur b) viser markedsetterspørselen. Her ser vi at hvis markedet som helhet skal selge mer, så må markedsprisen settes ned.

Markedslikevekten i et frikonkurransemarked finner vi hvor \[ \text{Tilbud} = \text{Etterspørsel} \]

For å finne likevektmengden bruker vi ligningen til å sette uttrykket for tilbudskurven lik uttrykket for etterspørselskurven. \[ 20 +2x = 80 - 2x \] Dette ønsker vi å løse med hensyn på x (få x aleine på den ene siden av likhetstegnet). Vi kan løse dette ved hjelp av 4 steg.

Steg I:
Samle alle ledd som inneholder x på den ene siden av likhetstegnet. \[ 20 + 2x + 2x = 80 \] Husk at når et ledd bytter side på likhetstegnet, så bytter det fortegn. Derfor blir \(-2x\) til \(+2x\) når det har byttet side av likhetstegnet.

Steg 2:
Samle alle ledd som ikke inneholder x på den andre siden av likhetstegnet. \[ 2x + 2x = 80 - 20 \]

Steg 3:
Summere opp på begge sider av likhetstegnet. \[ 4x = 60 \]

Steg 4:
Dele begge sider på tallet som står foran x. \[ \begin{aligned} \frac{4x}{4} & = \frac{60}{4} \\\ x^* & = 15 \end{aligned} \]

Likevektsmengden er \(x^* = 15\).

For å finne likevektsprisen, setter vi inn likevektsmegden, \(x^* = 15\), inn for x i enten tilbudskruven eller etterspørselskurven. Vi bruker tilbudskurven her: \[ \begin{aligned} P & = 20 + 2x \\ & = 20 + 2 \cdot 15 \\ & = 20 + 30 \\ P^* & = 50 \\ \end{aligned} \] Likevektsprisen er \(P^* = 50\).

Konsumentoverskudd (KO):

• Er området mellom etterspørselskurven og markedsprisen (her: \(P^*\)).
• Er summen av differansene mellom hva kjøperne maksimalt er villig til å betale per enhet (MBV) og prisen kjøperne faktisk må betale per enhet (markedsprisen, her \(P^*\))

Produsentoverskudd (PO):

• Er området mellom markedsprisen (her: \(P^*\)) og tilbudskruven.
• Er summen av differansene mellom den prisen bedriftene får per enhet (markedsprisen, her \(P^*\)) og det laveste beløpet som bedriftene hadde vært villig til å godta for selge (produsere) en ekstra en enhet (MC).

Det samfunnsøkonomiske overskuddet (SO):
Består av KO + PO.

Velferdsteoriens 1. hovedteorem sier at "Frikonkurranseløsningen maksimerer det samfunnsøkonomiske overskuddet."

Likevektsløsningen i et frikonkurransemarked finner vi hvor tilbud er lik etterspørsel. Dette er hvor bedriftenes marginalkostnad (MC) av å produsere den siste enheten er lik kjøpernes marginale betalingsvilje (MBV). Her er alle gevinstene ved handel hentet ut og det samfunnsøkonomiske overskuddet er maksimert.

Vi kan vise dette ved å se på hva som skjer om vi hadde produsert mindre enn likevektsmengden eller mer enn likevektsmengden.

Kvantum lavere enn likevektsmengden:
Anta at det kun produseres 5 enheter, \(x=5\).

Vi ser at ved 5 enheter, er bedriftenes MC lik 30kr, mens kjøpernes MBV er lik 70kr. Kjøperne er villig til å betale mer for den femte enheten enn bedriftene sin laveste salgspris. Differansen er \(70kr - 30kr =40kr\). Her er det rom for gevinster til begge parter (gevinst ved at selgerne kan få mer enn sin minstepris på 30kr for varen, og kjøperne trenger ikke betale sin makspris på 70kr). Så lenge MBV er høyere enn MC vil, det være rom for gevinster ved handel.

Kvantum høyere enn likevektsmengden:
Anta at det produseres 20 enheter, \(x=20\).

Vi ser at ved 20 enheter, er bedriftens MC lik 60kr, mens kjøpernes MBV er like 40kr. Nå er kjøperne villig til å betale mindre enn bedriftenes laveste salgspris for enhet nr 20. Differansen er \(40kr - 60kr = -20kr\). Skal denne handelen gjennomføres, må enten kjøperne betale mer enn de er villige til, alternativt må selgerne selge til en lavere pris en de trenger, eller begge deler. Dette fører til at minst en av partene taper på handelen (ikke en Pareto-forbedring). Denne handelen vil ikke bli gjennomført.

Pareto-optimalitet:
En situasjon hvor ingen kan få det bedre, uten at minst en annen får det dårligere.
Dette betyr at det samfunnsøkonomiske overskuddet er maksimert.

Pareto-forbedring:
Minst en kan får det bedre, uten at noen får det dårligere.

Merk: Pareto-optimalitet og Pareto-forbedringer er effektivitetskriteriumer og ikke fordelingskriteriumer. De sier kun noe om hvordan vi utnytter ressurser våre, ikke noe om hvem som får nyte godt av gevinstene.

Det første vi ser fra tabellen er at jeg foretrekker en plate med melkesjokolade høyere enn en eske konfekt. Mens for pappa er det omvendt.

Hvis jeg gir min eske med konfekt til pappa så reduseres min nytte med 2, mens pappa sin nytte øker med 11.

For at min nytte ikke skal forbli redusert må pappa gi fra seg sin plate med melkesjokolade til meg. Dette øker min nytte med 15 og reduserer pappa sin nytte med 9.

Ved en byttehandel mellom esken med konfekt og platen med melkesjokoladen blir endringen i nytten:
\[ \begin{aligned} \text{Min endring i nytte} & = \text{gevinsten ved å få melkesjokolade} - \text{tap i nytte ved å gi fra meg konfekt} \\ & = 15 - 2 \\ & = 13 \\ \end{aligned} \] Min nytte har økt med 13.

\[ \begin{aligned} \text{Pappa sin endring i nytte} & = \text{gevinsten ved å få konfekt} - \text{tap i nytte ved å gi fra seg melkesjokolade} \\ & = 11 - 9 \\ & = 2 \\ \end{aligned} \] Pappa sin nytte har økt med 2.

Ved byttehandelen har begge fått det bedre og ingen har fått det verre. Dette er en Pareto-forbedring. Og gitt situasjonen vi har her, så er dette det beste utfallet vi kan ha. Situasjonen er nå Pareto-optimal. Økningen i nytten som følge av byttehandelen er 13 + 2 = 15.

For at byttehandelen skal fremdeles være en Pareto-forbedring, så kan ikke pappa komme dårligere ut av byttehandelen enn han var før byttehandelen.

Altså kan ikke tapet av å gi fra seg en plate med melkesjokolade være høyere enn gevinsten han får ved å få en eske konfekt. Gevinsten ved å få konfekt er 11. Hvis pappa verdsetter en plate med melkesjokolade til høyere enn 11, så vil han tape på byttehandelen. Verdsetter pappa melkesjokoladen til 11, så går han akkurat i null. Han får det ikke bedre, men han får det ikke verre.

Pappa kan ikke verdsette platen med melkesjokolade til mer enn 11.